portrett av Borghild Lundeby

Frafall: Kunsten å falle av en hest

Nyheter


Å falle av er ingen kunst. Å reise seg er derimot en mer avansert øvelse.

(Denne kronikken er også publisert på nyemeninger.no 7. desember)

portrett av Borghild Lundeby

Borghild Lundeby, leder Nasjonalt senter for realfagsrekruttering

Jeg har djevelsk vondt i baken i dag. Det gjør at jeg må sitte i ro, men det kan jo for så vidt passe bra med en refleksjon i gyngestolen sånn rett oppunder jul.

Man rekker å tenke overraskende mye på vei ned fra hesteryggen, og da særlig om det å falle. Om hvorfor. Hva gjorde jeg feil?

Vi analyserer fall hele tiden. Ungdommers fall. Vi kaller det frafall. Å falle fra skolen, falle av det samlebåndet vi har laget for våre barn.

Jeg blir fortvilt når det kommer inn den ene rapporten etter den andre om psykiske vanskeligheter, mobbeproblematikk, dårlige mattekarakterer og prestasjonsangst. Det er en del av hverdagen min i jobben som leder for Nasjonalt senter for realfagsrekruttering å følge med på sånt.

Vi vet mye om hvem som faller og hvor vondt det gjør, og alle vil vi gjøre noe for å forhindre slike fall. Vi vil så gjerne hjelpe de unge til ikke å falle av, og falle fra.

Hva er problemet?
Er det bevisstheten om at vi – i verdens «lykkeligste» land – har det så godt at herfra kan det bare bli verre? All verdens uhumskheter henger kanskje som en stor og mørk sky, evig tilstedeværende via digitale medier; Oljekrise, klimatrussel, flyktningestrøm, terror og IS. Er tredje verdenskrig rett rundt hjørnet?

Alltid pålogget, – vi er kule, morsomme og perfekte 24/7. Det er slitsomt! Ikke minst fordi vi får presentert at vi har alle muligheter. Jeg er min egen lykkes smed og kan klare alt bare jeg jobber hardt nok. Og nå er samfunnet såpass egalitært at det faktisk er mulig å gjøre det bra selv om du ikke er fra en rik og velutdannet familie. Men det er utmattende at alt skal være så amerikansk FANTASTISK hele tiden. Hvis jeg ikke føler meg kul, morsom og perfekt 24/7, så må det jo være noe galt med meg. I verdens beste land, -i fred, overflod og jakker med dun og pels. Jeg blir svett bare jeg tenker på det, verden har gått av hengslene!

Eller kanskje er det motsatt; kanskje har vår oppdragelse indirekte formidlet at det ikke er noen vits i å jobbe hardt? I vår iver etter å legge perfekt til rette for våre barn resulterer det i ungdom som sitter og venter på å få alt opp i hendene uten innsats? Og hvis de ikke får det til, hvis livet ikke ble så lett og vellykket som de og vi syns det burde bli, så tenker vi at her må det være noe feil et sted. Kan dette være normalt? Å feile er vondt, men å kjenne gleden over å mestre igjen etter å ha slitt overgår de fleste gleder. Det kan til og med være godt å kjenne på avstanden mellom nåsituasjonen og målet. Uten denne avstanden risikerer vi tomhet, mangel på håp, retning og drømmer. På mange måter en perfekt tilværelse, men likegyldig.

Hvis det er slik, så har vi gjort barna våre en bjørnetjeneste.

Barn må lære å feile
Vi er så opptatt av selve fallet. Å unngå fall. Ikke feile. Jeg har hørt et sted at det viktigste du kan lære barnet ditt er å klare å reise seg igjen. Jeg husker ikke hvor jeg hørte det, men jeg tenker at det var ganske klokt sagt.

For en ting er sikkert; verden kommer aldri til å bli perfekt og mennesket vil alltid være utilstrekkelig – Og da tenker jeg i all min enkelhet, at det er noe vi kanskje har glemt å skrive inn i læreboka om den perfekte oppvekst; Det å holde ut litt vanskeligheter – Å vente på noe godt – Å tenke at det ordner seg. Har vi glemt å lære ungene våre at det ikke er så farlig å ha det litt vondt, det blir bedre igjen etterpå? Det er faktisk bedre å møte den motstanden når du er liten og foreldrene dine er der og kan ta deg på fanget, enn at verden faller deg i hodet med all sin grusomhet når du er 15 og du ikke kan eller vil ta imot trøst lenger. Er det dette vi voksne har feilet mest på? Er det dette vi burde jobbe mer med fremover? Jeg lurer på det.

Unge voksne nå er mye mer modne enn det jeg selv var da jeg var 15. Så vidt jeg husker var jeg mest opptatt av neste festlige sammenkomst. Jeg tenker at også det har sikkert noe med måten vår generasjon har oppdratt ungene våre på. Som foreldre snakker vi med barna på en helt annen måte enn før – vi forhandler oss fram til enighet, og poden blir lyttet til ved middagsbordet. Det samme gjelder på skolen – for ikke å snakke om den fantastiske jobben som gjøres på alle landets barnehager i forhold til å lære barn om rett og galt, og forholdet mellom meg og andre. Noe riktig må vi tydeligvis også ha gjort, og det må vi jo ta vare på. De gode relasjonene kan utnyttes når vi skal hjelpe dem å reise seg igjen.

Utholdenhet viktig
Hva har så dette med realfag å gjøre? Vi vet at vi trenger mennesker som mestrer realfag dersom vi skal klare å omstille oss til et grønt samfunn, og det å lære realfag kan kreve litt ekstra innsats. Det er ikke sikkert du får det til med en gang, men da er det bare å prøve en gang til! Du blir god i det du trener på, og mattemuskelen trenger like mye trening som de andre musklene.

Vi vet at gode relasjoner er en nøkkel til ungdom som vakler, det samme er gode rollemodeller. Vi må vise dem veien, hvordan de kan finne seg selv og sine ressurser slik at de kan løfte seg. Klare å holde ut ubehaget. Ikke bli liggende når de har falt, men reise seg. Å kjenne gleden over å mestre igjen etter å ha slitt, overgår de fleste gleder.

Vi trenger en generasjon som kan møte en tøff og vanskelig verden. Det er nok av store og små utfordringer. Vi trenger en generasjon som både kan ta vare på menneskene rundt seg og jorden vi bor på. En generasjon som klarer å holde hjertet varmt og hodet kaldt, være fremsynt og visjonære, og likevel ikke miste fotfestet. En generasjon som klarer å drømme, og klarer å kjempe for sine drømmer, ikke gi opp, jobbe hardt.

Jeg karrer meg sakte opp på hesten igjen. Det gjør vondt. Veldig vondt. Det blir ingen lang tur, men hesten må hjem og det må jeg også. Jeg skal nok ta det litt rolig fremover. Men Blakken, du blir ikke kvitt meg så lett.

Del dette:



: 21. desember 2015