hilde_liggende

For få kvinnelige toppforskere


En fantastisk uke med Starmus er over. Men festivalen avsluttes med en bismak. De svært få kvinnene på scenen avslører at vi har et stykke igjen til kjønnsbalanse i forskningen. Hvorfor ble så få kvinnelige forskere vist frem? Hva gjør at så få kvinner når forskningstoppen?

Likestillingens land

OECD tilstandsrapport for forskning og høyere utdanning i 2017 viser at 61 prosent av de som uteksamineres med doktorgrad fra universitet og høgskoler i Norge er kvinner. Selv om kvinneandelen i faglige toppstillinger øker med ett prosentpoeng i år er det fortsatt langt igjen. I teknologiske fag er under en tredjedel av fast vitenskapelig personell kvinner.

En konsekvens av dette er at vi ikke får frem nok kvinnelige toppforskere i Norge. Det til tross for at vi i likestillingens land har gode arbeidstidsordninger og permisjoner. Er det kombinasjonen familie, barn og en heltidsforskerkarriere som er utslagsgivende? Er en forskerkarriere lite attraktiv sammenlignet med andre karrierevalg? Eller er det slik at de kommende forskertalentene ikke har nok tro på egne ferdigheter?

Rollemodeller

Ser vi til yngre generasjoner kan svaret ligge i nettopp troen på egne ferdigheter. Årets PISA- undersøkelse viste at jenter i ungdomsskolen rangerer sin innsats dårligere enn gutter, selv om de har like gode karakterer. Flere forskningsrapporter peker på at kuren for manglende selvtillit ligger i møte med en rollemodell. Når Starmus byr på et møte med May Brit Moser er det derfor positivt. Hun er rollemodell for unge jenter, men er dessverre veldig alene.

Tiltak som Starmus Science Camp, Forskerfabrikken, Talentsatsning, Girl Tech Fest og Jentekoding er alle effektfulle møteplasser fordi man i tidlig alder får treffe kvinnelige forbilder. Rollemodellene bidrar til å få flere jenter inn i naturvitenskapelig og teknologiske fag, og inspirerer dermed også til en forskerkarriere. Men hva skjer på veien videre, hvorfor er det fortsatt en så stor mannsdominans i forskningsfronten?

Å formidle forskning

I forskningen jobber man med sammensatte problemstillinger. Teamarbeid er nødvendig for å lykkes. Studier har vist at kvinner har større vilje, evne og lyst til å jobbe i felleskap og publisere kollektivt. Professoren, oftest en mann, blir fanebæreren når resultater skal kommuniseres. Gruppen som utfører forskningen og som har idéene, blir da omtalt som hans forskerteam.

Det å kunne overgi seg, legge inn dempere i språket, kommunisere heller med spørsmål og undring enn skråsikkerhet og veto, karakteriserer adferden i et velfungerende kollektiv. Når forskningen i neste omgang skal få oppmerksomhet og plass i nyhetsbildet, er denne form for verdier og oppførsel ikke produktiv. Da trengs det ofte en person med status, pondus og selvtillit til å forenkle og spissformulere. Når forskningen skal formidles kan det å ha stått litt utenfor selve arbeidet, og slik mangle noe av alle forbehold og detaljkunnskap om de fortsatt uløste problemstillinger innenfor emnet, gjøre det lettere å svare forenklet. Og vise til hva disse funn kan peke mot av framtidige nyvinninger og løsninger.

Karriere eller familie?

Det er svært få som er født geni fra naturens side. Det som gjerne skiller de beste forskerne fra de middelmådige er mot, troen på egne evner og drivkraft til å gjennomføre. Det krever også en arbeidsinnsats som kan gå på bekostning av andre aktiviteter. May Britt Moser har selv uttalt at det var liten oppfølgning på typiske fritidsaktiviteter for barna. De var med på laboratoriet. Min påstand er at mange kvinnelige talentfulle forskere prioriterer annerledes i denne fasen av livet. Skal vi få frem flere kvinnelige toppforskere kreves fortsatt tilrettelegging i arbeidslivet. Men vi trenger også flere kvinner som tør å tenke utradisjonelt, som har mot til å stå frem som leder og frontfigur for forskningen. Det krever også akademisk toppledelse som heier frem kvinnelige talenter og gir dem troen på seg selv.

Hilde Færevik,
Leder ved Nasjonalt senter for realfagsrekruttering




: 2. juli 2017